Stille retreat, en uke i stillhet.
Syv dager i stillhet.
Hadeland august 2019
Programmet så ut slik: Syv dager i stillhet, uten kontakt med andre mennesker, ingen øyekontakt, ingen mobil, ingen lesing, ingen internett, rundt syv timer meditasjon hver dag, enten sittende (45 min økt) eller veldig sakte gåing (halvtimes økter) vekslende sitte / gå (for det meste sittende) gjennom dagen. Pauser med stille frokost, stille lunsj og stille middag. Pauser hvor man kunne sitte i stillhet, eller gå sakte, eller hvile på rommet. To timer med yoga hver dag. En halvtimes meditasjonsundervisning fra lærerne hver kveld, hvor de svarte på spørsmålene som kom opp i våre sinn, i stillheten, vi skrev de ned på små papirlapper. Denne økten ble dagens høydepunkt for mange av oss, spesielt mot slutten av uken. Papirbunken vokste og vokste hver dag mot slutten, uten tvil var det mye aktivitet i våre sinn.
Hvorfor begi seg ut på en uke i stillhet, helt frivillig? Jeg er utdannet yogalærer, jeg ønsket å fordype meg enda mer. Opprinnelig er den fysiske delen av yoga bare en liten del av yogaen. Yoga er hovdesaklig et verktøy for å hjelpe med å stilne sinnet, dermed har yoga egentlig mer med meditasjon og gjøre, enn med fysisk trening (som mange tror) I mange yogalærerutdanninger i moderne tider, spesielt i den vestlige delen av verden går man ikke så dypt inn i dybden av meditasjonen - ikke som jeg er klar over i hvert fall.
Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til ved å velge syv dagers meditasjonen i stedet for tre dagers meditasjonen, fordi jeg hadde litt erfaring med meditasjon, jeg hadde jo meditert litt i noen år, ikke regelmessig, men 15-20 minutter nå og da. Jeg hadde også noen år før, vært på en mindfulness utdanning som inneholdt halve stille dager, stille måltider, stille arbeid, men også da med avsluttende dans/musikk daglig, og det å dele opplevelser, og tanker med deltakere hver ettermiddag/kveld, hvor vi fikk utløp gjennom bevegelse, musikk og snakking. Det ble da noe helt annet med en uke total stillhet. Jeg ante ikke hvordan dette ville bli, at det ville være så utfordrende og spesielt, men også veldig fredelig og fint, som om alt gikk litt i sakte film, det var ingenting jeg måtte rekke. I uken før syv - dagers retreaten, øvde jeg med meditasjon 15-20 minutter hver dag. Men det kunne uansett ikke sammenlignes med syv timer hver dag.
Hvordan var min opplevelse? Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle om det, for det finnes ingen passende ord til å beskrive en slik underlig og uvanlig opplevelse - jeg kan si at uken var veldig intens, på det indre plan, det å bli bevisst på at det skal en del lidelse og innsikt til for å oppleve store forandringer, meditasjon handler veldig lite om ro og fred, for å si det sånn, denne indre reisen slutter nok aldri.
Reglene/rammene ved retreaten var: ikke skrive eller lese, så jeg kunne ikke føre journal som sådan, men av og til skrev jeg noen stikkord i en notisbok. Jeg tror virkelig ikke at det å skrive de få ordene i en sjelden gang tok meg bort fra øyeblikket, eller at det reduserte farten på den mentale kverna merkbart. Tankene mine denne uken, dukket opp mest på engelsk av en eller annen grunn. Mitt ufrivillige hovedmantra i mitt stille sinn, hele uken var: «you grow through what you go through» - ikke det verste mantra man kan ha i en slik situasjonen, vil jeg si, det var greit, og det hjalp meg gjennom.
Bjørketreet. Et enormt bjørketre utenfor soveromsvinduet mitt tok plassen til alle de vanlige stimuliene fra hverdagen. I starten av uka var jeg takknemlig for at treet var utenfor mitt vindu, og at det var vind som beveget bladene og lyden av vinden som beveget bladene som igjen beroliget mitt sinn. Den andre dagen var det ikke vind, så treet ble mindre spennende og ganske kjedelig. Ønsker meg en storm på dag to, et slags stimuli. Men jeg likte også stillheten, og det å ikke å være sosial, etter å ha ønsket meg mer og mer alenetid og fred de siste månedene før denne retreaten. Sittende meditasjonen den første dagen var ok, men ikke lett, det er utrolig hva sinnet finner på for at du skal slippe å kjede deg i hjel, det var vanskeligere den andre dagen, og kroppen opplevde mer smerter. Vi ble anbefalt av lærerne å sitte gjennom smertene, og når sant skal sies; smertene var så å si borte ved slutten av uken, de var der, men jeg hadde lært å ikke la det bry meg. De siste dagene var ikke preget av så mye fysisk smerte, de var mer mentale. Men det fantes øyeblikk av ro i sinnet, heldigvis.
Stille retreat er ingen ferie, eller dans på roser! Jeg oppdaget snart at meditasjon på dette nivået ikke egentlig er en retreat eller ferie, noen ganger bråket stillheten, sittingene var vanskelige og de gående meditasjonene i sakte-film var frustrerende. Jeg oppdaget at stillhet kan være intenst. Den tredje natten, tror jeg at jeg sov ett minutt, sto jeg opp og gikk rundt i korridorene i håp om å møte spøkelser, bare det å møte noe annet enn meg selv, liksom. Den tredje natten var natten hvor jeg opplevde mitt første panikkanfall/angst, men det var også den første natten jeg opplevde øyeblikk av total ro og fred, etter å ha kommet meg gjennom angsten, jeg bare jeg ga etter - tenkte: hva er det verste som kan skje? Jeg hadde trodd jeg skulle dø av hjerteinfarkt, men angst er ikke fremmed for meg, jeg har møtt den før gjennom livet, en del, og kommet meg gjennom, med forskjellige «verktøy». Det kan virke som om når man er i stillhet over tid, blir det man strever med fra før, enda mer tydelig.
Jeg hadde lagt igjen mobilen på kontoret på ankomstdagen, det var frivillig å legge den fra seg, men jeg visste at jeg ikke ville vært disiplinert nok til å ikke bruke min hvis jeg hadde hatt den med meg. En av grunnene til at jeg dro til stille-retreat var for å komme meg bort fra internett og mobiletelefon. Det rare er, jeg savnet ikke mobilen i det hele tatt, det er helt sant! Jeg hadde en automatisk respons den første dagen, jeg så etter den i lomma mi, men det var ikke en lengsel. Det jeg savnet mest, var mennesker og samtaler, og hunden min - tror det er fordi han er veldig til stede i livet, og fullstendig vibrerende av livlighet og kjærlighet. Hunder er veldig flinke til å leve her og nå, de slipper dette mentale kaoset som oss mennesker må hanskes med. Vi har mye å lære av hunder om det å være mer til stede i øyeblikket.
Jeg møtte en hund. Den tredje dagen, da jeg gikk en stille tur i pausen, møtte jeg en hund, et levende vesen, vi hadde øyekontakt, for en luksus. Vi satt sammen, jeg følte et øyeblikk at jeg ikke var alene. Det å møte en hund som ellers i livet ville vært en helt ordinær opplevelse, ble liksom litt magisk i alle denne stillheten og aleneheten. På dag fire, møtte jeg to vakre katter, enda et øyeblikk med magiske levende vesener. Jeg skjønte da at stillheten hadde gjort viktigheten av kontakt med dyr og naturen mer merkbar og mer dyp.
Når du skulle ønske humler kunne snakke. Dag fem - nå er jeg der hvor, etter å ha gått alle disse sakte-film stille turene, begynte jeg virkelig å være koblet til naturen og all dens skjønnhet. Jeg så hver dråpe vann på de små plantene i gresset så tydelig, som små krystalldråper, deres form, glitrende, og himmelen og trærne, vinden og fuglesangen. Fuglesangen var så klar og høy, til og med på lang avstand, som om jeg hadde en forsterker inne i hodet. De ble et av mine meditasjonsobjekter. Det var fint å se humlene i gresset, vingene, ansiktene, at de har pels og fine farger, at de virket vennlige. Jeg ønsket at humlene kunne slå an en prat, mine små tause humlevenner. Artig hvordan sinnet fungerer når det blir fratatt ytre stimuli og forlatt alene i stillhet.
Bjørketreet igjen. Det var min beste venn de to første døgnene, men på slutten ville den mørke silhuetten invitere til mørkere tanker. Jeg hadde studert treet i alle dens former og vær i nesten en uke, holdt gardinene åpne hele natten slik at jeg kunne se det og bli underholdt av noe levende, et tre, natur, bevegelse og vind. En av de siste nettene ble jeg litt oppgitt over hele treet, det hadde begynt å kjede meg, mørke blader som bare hang der stille, uten vind eller bevegelse eller mening. Det ville ikke engang bli psykedelisk uansett hvor hardt jeg prøvde å stirre på det. Er det slik det er å virkelig kjede seg, tenkte jeg. Det går utover alle rundt meg når jeg kjeder meg, til og med et helt uskyldig tre! Det som hadde vært min TV hele uken hadde mistet min interesse. Jeg var ganske glad for å skille lag med utsikten, treet, og det lille soverommet mitt som hadde begynt å føles som en fengsel celle mot slutten av uken. Jeg hadde hatt noen tomme, ensomme stunder der inne, men også fredelige og fine øyeblikk, muligens færre av de.
Hva har jeg oppnådd? Jeg ser mer poenget nå med mindfulness-meditasjon, det er enkelt, ikke-religiøst, alltid tilgjengelig i kroppen og sinnet uansett hvor du befinner deg. Du bruker ingen mantra, ingen lyd, ingen visualisering, du bare observerer pusten og sensasjonene i kroppen, veldig enkelt, egentlig. Jeg lærte jeg å sitte gjennom fysiske smerter, observere smertene og akseptere de. Vi hadde 45-minutters sittende meditasjoner mange ganger om dagen. Jeg hadde også noen fredelige og fine meditasjoner. Etter mine verste, mest intense stunder, hadde jeg best utbytte av meditasjonene. Jeg hadde to-tre meditasjoner i løpet av oppholdet der jeg ikke lengtet desperat etter at slutt-bjella skulle ringe. Jeg kjente på en ro i sinnet, som om det ikke var noen tanker, hadde jeg overlevd mitt eget sinn! Jippi!
Kjærlighet og medfølelse. En kveld gav instruktøren oss en guidet meditasjon på kjærlighet og medfølelse. Jeg ble glad for å oppdage at jeg inneholder noe kjærlighet tross alt, da jeg på lignende guidet meditasjon dagen før følte jeg ingenting, absolutt ingenting, helt flat! jeg begynte å lure om det var noe oppriktig galt med meg, ingen kjærlighet bor i meg? Men ting forandrer seg hele tiden, det vil du merke om du noen gang drar på et lengre stille-retreat.
Jeg følte jeg meg så lett og lykkelig rett etter den andre "kjærlighets- og medfølelsesmeditasjonen" dagen etter, jeg elsket alle verdens levende vesener, følte kjærlighet til alle de andre deltakerne, følte kjærlighet og savn etter familien min og hunden min som om jeg skulle eksplodere tårer, og hele universet. Rett etterpå, etter meditasjonen på medfølelse, da vi igjen skulle gå i sakte-film ute, ønsket jeg heller å hoppe, løpe, danse på gresset av lykke og kjærlighet, men det ville ha forstyrret alle de andre seriøse, langsomme-gående, og jeg ville blitt veldig flau over meg selv, så jeg lot være.
Jeg ble litt stolt av meg selv da hadde klart syv dager i stillhet. Som du sikkert har skjønt, det å være i stillhet over tid kan være en berg-og-dalbane-opplevelse, du vet aldri hva som kommer til å skje fra øyeblikk til øyeblikk i ditt indre landskap. I hverdagen er det så mange andre distraksjoner at du slipper å observere og bli med på alt det sinnet ditt finner på. I Buddhismen kaller man det for «monkeymind»
Frivillig drar noen av oss på denne mentalt og fysiske utmattende reisen. Jeg er virkelig ikke sikker på om jeg igjen vil dra på en ukes lang stille-retreat. Tre dager retreat muligens, ja. Mye av tiden jeg tilbrakte der ønsket jeg at det hele kunne ta slutt og jeg talte dagene til avreise. Men å gi opp var ikke et alternativ for meg, jeg hadde bestemt meg for å klare meg igjennom, og det gjorde jeg, så vidt.
Dag syv - dagen vi kunne snakke igjen, og dele våre erfaringer fra stillheten. Den syvende dagen. Wow! Denne dagen var magisk, og verdt alle stille dagene. Etter morgen meditasjon, yoga og frokost satt alle deltakerne nå i en stor sirkel, klar til å dele og snakke om våre opplevelser fra stille uken. Over 30 personer hadde delt hus og uteområde i syv dager i stillhet, nå kunne vi endelig snakke om våre indre reiser. Det ble et magisk og dypt øyeblikk. Vi var ikke pålagt å dele om vi ikke ønsket det, men alle ønsket å snakke. Jeg hadde jo brukte mye av tiden i min stillhet til å tenke jeg at slet mye mer enn de andre. Men i delingssirkelen kom det frem at alle hadde hatt sine forskjellige indre kamper, noen mer enn andre, første-gangere, mer enn de som hadde vært før. De fleste hadde vært der før. Jeg følte meg betrygget og forstått av å høre på de andres opplevelser. Fantastiske historier, om indre kamp, lykke, humor, kjedsomhet, indre demoner og rastløshet. Tilbring en hel uke i stillhet sammen med tretti andre fremmende, deretter åpne opp - det blir garantert ikke noe småprat, bare ærlig, ekte, åpent og rått, flomportene sprenges av latter og tårer, øyeblikk til øyeblikk, det er slike møter jeg liker og mange ganger lengter etter i hverdagen. Denne syvende dagen gjorde hele uka verdt alle de indre kampene. Man ser da tydelig at vi mennesker er ganske like, vi har alle våre indre kamper og demoner samme hvilken alder, kjønn og status. Vi ønsker alle det samme - fred, ro, harmoni, tilhørighet, kjærlighet og medmenneskelighet.
Å komme hjem. Jeg opplevde at alt gikk for fort og at det var mye støy, alle lyder var dobbelt så høye som vanlig, det var en vanskelig omstilling. Man anbefales å ikke kjøre bil hjem fra stille retreat, heldigvis var det en deltaker som var mer vant til stilleretreat enn meg selv, som tilbød seg å kjøre bilen min fra derfra til nær der jeg bor, hun bodde femten minutter unna meg. Jeg kjørte de siste femten minuttene hjem til meg, det var ikke lett og jeg følte meg ikke klar for å være i trafikken, jeg passet ikke inn i dette raske og høylytte kaoset, men jeg kom meg hjem.
Det var helt fantastisk å se familien igjen, jeg hadde fått en ny- oppdaget takknemlighet for familie, dyr, naturen, og til og med for meditasjon også, jeg har også mer respekt for meditasjon nå. Familien og hunden min var det som opptok mine tanker mest når jeg var i stillhet.
Mobiltelefonen opplevde jeg som veldig lysende og for rask, og jeg ble nesten kvalm av tanken på å måtte gå på nett og lese e-post, det å ta tak i hverdag og jobb igjen. Alt var høyt, støy overalt. TV orket jeg ikke, så jeg hvilte på rommet de første dagene etter jeg kom hjem. Jeg følte meg mindre avhengig av mobilen i ettertid. Jeg hadde mer ro, var mer kreativ, hadde ikke så hastverk med alt, og et stillere sinn, jeg tror måten å opprettholde denne roen på, er gjennom regulær meditasjon, selv om meditasjon ikke er det første jeg har hadde lyst til å drive med etter en hel uke med meditasjon. Men de gangene jeg har meditert, har det vært lettere enn det var før, å komme inn i det.
Jeg innrømmer at en hel uke meditasjon var brutalt for meg som ikke har meditert på denne måten før. Jeg er en sensitiv person og jeg vil si at denne opplevelsen gjorde meg enda mer sensitiv til lyd, lys, lukter, trafikk, hverdag, mennesker, spesielt i ukene rett etter retreaten, jeg trenger muligens mer tid enn mange andre ville gjort, til å komme inn i hverdagen igjen. Likevel, jeg vet nå at jeg har tilgang til ro, at vi mennesker har en innebygget rolig kilde i oss, jeg trenger bare å gå inn dit igjen. Det er godt å vite at den er der.